Ok, de siste mnd. har faktisk vært ganske fine, og jeg har klart å være positiv og glad på tross av at jeg fortsatt er syk. Jeg har gått til healing det siste halvåret og følt at jeg har hatt veldig mye hjelp i det. -Men livet er jo som en jæ*la berg og dalbane når er en syk da.. Det går desverre fort nedover igjen.. Det skal liksom så innmari lite til noen ganger, motstandskraften er rett og slett ikke så veldig stor. I det siste har det vært veldig mye negativt som har skjedd både med meg og rundt meg, så det er vel sånnsett ikke så rart at jeg er veldig sliten igjen nå da.. En bekjent av meg har faktisk tatt livet sitt og på toppen av det så har jeg også blitt utredet for ME nå, og den utredningen var veldig hard for meg. Jeg har nemlig blitt en mester i å dytte all negativitet langt forran meg, og leve her og nå istedet for å tenke for mye på fortid og framtid og hvordan jeg egentlig har det, de siste mnd.. Men under utredningen så måtte jeg begynne å kjenne på hvordan jeg egentlig har det igjen, og det var innmari tungt. For smertene i kroppen min er jo der fortsatt, jeg er blitt bedre etter å ha gått til healingen når det kommer til energinivået mitt, men jeg må fortsatt spise ofte for å i det hele tatt ha energi i kroppen min. Jeg går fort tom og blir både svimmel og svak hvis jeg ikke spiser nok ofte. Sykdomsfølelsen er der også, og jeg har fortsatt mer eller mindre vondt i halsen min så og si hver dag. Og så er det en rekke andre ting som jeg sliter med da.. Jeg blir bla. veldig dårlig av varme, faktisk nærmest like dårlig som når jeg ikke har spist på en stund. Så ja, jeg foretrekker i grunn å ikke kjenne på hvordan jeg egentlig har det! Jeg har også så og si sluttet å snakke med folk om sykdommen min, fordi at jeg har funnet ut at det hjelper å fokusere på andre og mer positive ting. Det gjør meg til syvende og sist mer glad også. -Så det er mye sant i det at man kommer langt med det å være positiv. Desverre så er det imidlertid ikke like lett bestandig å gå rundt å være positiv til alt og alle hele tiden.. Og akkurat nå så kjenner jeg virkelig at jeg trenger en liten utblåsning.. Fikk faktisk svaret på utredningen i dag, og de mener så klart at det ikke er ME jeg har.. Så da er faktisk både ME og fibromyalgi utelukket.. Og jeg er like langt.. Eller nesten like langt da, for de mener nemlig at jeg har langvarige utmattelsessymptomer, men at symptomene ikke er forenlig med kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME). Så da gjenstår det jo "bare" å finne ut hvorfor jeg har langvarige utmattelsessymptomer da.. Jeg hadde jo foresten ikke trengt den utredelsen for å skjønne at jeg har det, men det er jo en annen sak da. Jeg kjenner at jeg blir innmari bekymret når det kommer til dette.. For jeg har skjønt at det kan komme til å ta veldig lang tid før de finner ut av det.. Og det er så utrolig mange tanker som melder seg rundt dette.. Jeg tenker en del på framtiden min igjen.. Man vil jo helst leve et så normalt liv som mulig, men jeg har bare så vidt kommet meg ut i LITT jobb igjen igjennom Nav, og sliter faktisk ofte med å komme meg på jobb de dagene jeg skal dit pga. at energinivået og formen er så innmari vekslende. -Og jeg er jo faktisk 30 år.. Jeg ønsker meg jo både en kjæreste og barn etterhvert.. Men for øyeblikket virker desverre disse tingene litt uoppnåelig.. For øyeblikket har jeg vel kanskje nok med meg selv...
